Valgets kvaler....

Av og til står vi overfor viktige valg i livet.  Noen er lette, noen er vanskelige og noen mindre opplagte. Hva gjør vi når vi trenger klarhet, hvem snakker vi med? Når kan vi føle oss sikre på at vi velger det rette for oss selv og andre?

Valg får oss til å måtte revurdere. Se på det vi har, mot det som ligger foran oss. Graden av alvorlighet er en viktig faktor for alle beslutninger. Når forandringer kommer på livets store områder som kjærlighet, karriere, helse, familie eller økonomi, er det mye som står på spill. Vårt lille mikrounivers kan lett falle sammen dersom fundamentet ikke er solid og ekte, og bygd på gode verdier. Hvis vi har gjort oss avhengig av andre for selv være lykkelig, går vi inn i fremtiden med stor usikkerhet. Da er det ikke nok å bare være seg selv. Våre mikrounivers danner deler av et makrounivers. Som ringer i vann, blir alle påvirket på en eller annen måte.

Jeg har tatt mine valg i livet. Noen skulle jeg gjerne ha vært foruten, noen har gitt meg uendelig mye glede. Alle har formet meg til det mennesket jeg er i dag, på godt og vondt.  Jeg har aldri tatt lett på valgene jeg har tatt. Dører har blitt lukket og nye åpnet. Det er alltid vært noe bak døren jeg ikke har hatt lyst til å gi slipp på. Valg innebærer å måtte gi slipp før en annen dør kan åpne seg helt. Å ha en dør på gløtt utsetter viktige prosesser og setter oss i en mellomtid hvor fremdrift stopper opp. Et sted hvor tankene får spinne, om og om igjen. Der gir vi det tid til å bli revurdert på nytt og på nytt. På den måten mister vi troen på valget vi trodde vi var sikre på. Kanskje var det ikke riktig likevel?

Jeg har lært meg å leve med vanskelige valg. De har vært viktige milepæler i livet mitt.  Det er først når jeg har fått avstand fra følelsene og tiden har gått, at jeg har fått svar om valgene var bra eller ikke. Hvor mange skulle ikke ønske å kunne se inn i en krystallkule for å få en smakebit på fremtiden for å ta riktig valg? Hvordan ville det vært å leve hvis vi allerede visste hvordan livet vårt skulle bli? Ville vi ha klart å bli selvstendige og trygge på oss selv? Er det ikke først når vi kjenner valgene på kroppen, følelsene det gir oss, at vi kan vurdere utfallet av disse? Jeg tror vi trenger å utfordre oss for å kjenne på styrken inni oss. Kjenne på motet til å stå i uvissheten, usikkerheten, at ting endrer seg og tar ny form. Det er gjennom valgene vi blir kjent med oss selv, blir mer robuste og sterke.  

Alle mennesker har sterke drivere som blir ekstra fremtredende når valg skal tas. For noen kan det være trygghet, for andre kan det være vekst eller tilknytning. Dersom du blir kjent med din indre driver, kan du gjenkjenne den når den saboterer fremfor å hjelpe. Det er ikke alltid at driveren leder deg i riktig retning. Den har kanskje oppstått for å beskytte deg når du hadde behov for det, men det er ikke sikkert den tjener deg på lang sikt. Det må du selv finne ut av. Våg å stille deg vanskelige spørsmål, våg å være ærlig. Hva forteller livet ditt deg til nå? Hva ser du når du snur deg og vurder livet ditt bakover? Alle begivenheter, alle valgene, alle konsekvensene og følger av dine valg? Finner du en rød tråd? Gjentakende mønster? Hva har det gjort med deg, med ditt liv?

Som coach har jeg sett bakover på mitt liv, flere ganger. Da jeg begynte på coaching-utdannelsen i 2004, husker jeg at jeg hadde kommet til et veiskifte i livet mitt hvor jeg var ferdig med å være ubevisst ubevisst. Jeg hadde levd i et ekteskap på lånt tid fordi jeg lenge hadde tvilt på det jeg følte, og hadde massiv dårlig samvittighet overfor mine tre barn. Innerst inne visste jeg at jeg måtte ta et vanskelig valg som ville gi de jeg elsket store konsekvenser. Sett i ettertidens lys, så var valget helt riktig og de jeg elsker har et godt liv, men det var ikke lett å se den gang når min forestilling var noe helt annet.

Jeg visste fra da av at jeg på grunn av min integritet, ikke kom til å klare å være bevisst ubevisst. Det eneste valget jeg hadde var å bli bevisst bevisst. Nå velger jeg å tro at jeg er ubevisst bevisst. For å konkretisere det litt mer, så skal jeg hente fram et eksempel. I mitt arbeid som konsulent foretar jeg internkontroll på kjøre- og hviletid for mine kunder. I det jeg avdekker et avvik, for eksempel på et alvorlig døgnhvilebrudd hvor sjåfør kan risikere å bli anmeldt ved tilsyn eller utekontroll, har bileier blitt bevisst at sjåfør har opptrådt i strid med regelverket. Bileier kan lukke øynene og være bevisst ubevisst, eller han kan bli bevisst ved å ta tak i utfordringen og forebygge nye avvik. Ved å bli bevisst kan vi ta gode valg og frivillig møte det som må gjøres noe med. Når vi har gjort det lenge nok, vil det bli helt naturlig å bli ubevisst bevisst. Internkontrollen blir da et verktøy for å avdekke symptomer på dårlig planlegging og usunn drift. Selskapet får en mulighet til å finne mer lønnsomme og bærekraftige løsninger for alle involverte.

Noen ganger i livet kommer det tider hvor valg presser seg fram, enten vi vil eller ikke. Vi som har levd i noen år kan velge å gå foran som gode rollemodeller, våge å vise styrke og mot til å gjøre det som er riktig for oss, så lenge hensynet til andre rundt oss er ivaretatt på en god måte. Vi kan se på historien for å lære og velge klokere for fremtiden. Når jeg ser rundt meg på alt som skjer i samfunnet i dag, i kjølvannet av epidemien; hvordan vi tillater å behandle hverandre, peker ut syndebukker og rettferdiggjør handlinger som for kun to år siden ville vært utenkelig, blir jeg trist. Det virker som vi har glemt hva historien har lært oss eller er det så lenge siden at vi nå lager en ny historie som vår neste generasjon vil dra lærdom av?

Å tale eller dø

Det ble stille idet jeg hørte ordene mine kaste seg begeistret ut av munnen. Kjente fjes stopper opp, ansiktene lyser av nysgjerrige og avventende blikk. Vi står i gangen på Heddal Ungdomsskole. Storefri er over. Nok engang har vi kommet oss igjennom diverse beinkrok. Magemusklene er ennå støle etter mye latter og gøy. Venninner og kompiser står samlet foran meg og venter spent på den hysteriske morsomme vitsen jeg nettopp har lovet. Dette kan umulig gå galt, tenker jeg, vitsen er bankers. Å høre på flinke vitsefortellere er veldig gøy. Tanken hadde streifet meg mange ganger. Jeg hadde også lyst til å begeistre dem. Se kroppene riste av latter og nyte den herlige skrallende lyden som fylte gangene.

Stemningen var til å ta og føle på. Munnen åpner seg og ut ramler ordene. Jeg hører stemmen vri seg av smerte i det den serverer poenget før vitsen er ferdig. I et stille sekund oppdager jeg fiaskoen og prøver å ro meg ut av det. Latteren er i gang og de krøller seg sammen av glede. Det var ikke akkurat dette jeg så for meg, men jeg ler med. Hodet mitt spinner av frustrasjon og forvirring, hva skjedde?

Det var første og siste gangen jeg fortalte en vits i plenum. Jeg bestemte meg da for at jeg var verdens dårligste vitseforteller og at jeg aldri noen gang mer skulle fortelle en vits foran andre.

Av alt vi er redd for her i verden er det en ting som kommer helt øverst: å snakke offentlig. Undersøkelser viser faktisk at vi har mer angst for å holde en tale enn for å dø.

Så hva skjedde med vitsen? Jeg var ikke forberedt, jeg kunne den ikke godt nok. Da jeg hørte den for første gang, lo jeg godt langt ned i magen. Den var fortsatte å være hysterisk morsom inni hodet mitt, men tanker og ord er to forskjellige ting. Ordene som lå så klart som stille vann, ramlet ut i feil rekkefølge. Jeg fokuserte så sterkt på poenget at jeg glemte å ha en strategi på hvordan fortelle vitsen. Gode vitsefortellere skynder seg ikke igjennom for å fortelle poenget! De koser seg med historien allerede fra start av, trer gjerne på seg en fortellerstemme, kanskje til og med på dialekt og forteller den med innlevelse og engasjement. Komisk nok så er jeg samboer med en glad og dyktig vitseforteller. Han er min mentor og jeg er like imponert hver gang han trollbinder sitt publikum.

Så hvordan ta publikum med storm og begeistring? Er det i det hele tatt for alle å tale offentlig? Har du noen gang kjent på at det hadde vært fint å kunne holde en tale for en eller flere som betyr veldig mye for deg, men så vegrer du deg på grunn av frykt for at stemmen svikter eller du ikke får stablet ordene riktig? Du er ikke alene. Hjernen vår styres mer av følelser enn av logikk. Føler vi oss utrygge, sendes det signaler til reptilhjernen at her er det «fare på ferde». Arbeidshukommelsen faller som stein og jernteppet er et faktum.

I fakta som kan leses om reptilhjernen, så ligger den øverst i nakken, i overgangen mellom hals og hode. Den har fått navnet sitt fordi den ligner hjernen hos kaldblodige reptiler. Reptilhjernen styrer våre instinktive funksjoner som pustemønster, hjerterytme og andre deler at kroppen som kan kobles inn som automatiske overlevelsesfunksjoner. Den får oss til å reagere når vi føler oss truet, hjelpeløse, stresset, følelsesmessig "overkjørt", ved intellektuelle angrep, mangel på respekt, knappe tidsfrister osv. Den kan være nyttig som overlevelsesfunksjon i en vanskelig hverdag, men lite gunstig for læring ettersom den kobler ut de to andre hjernene, storhjernen og mellomhjernen og dermed hele hjernens totale evne til å ta imot informasjon, løse problemer, være kreativ og fantasirik, tenke logisk, rasjonelt og analytisk. Når arbeidshukommelsen fungerer normalt, så har den evnen til å takle mellom 5 og 7 inntrykk om gangen, men med aktivering av reptilhjernen reduseres denne til ett eller maks to inntrykk om gangen og blokkerer resten. Så ikke rart at vi er engstelige.

Ingen er født som en god taler. Selv om så mange som 70-80% av alle mennesker har skrekk for å tale foran et publikum, så er det mulig å lære seg enkle grep og overvinne den store frykten og tale dersom du ønsker det. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse at det å kjenne seg trygg på scenen er noe av hemmeligheten for å bli en god taler. Får du sommerfugler i magen selv om du føler deg trygg? Helt sikkert. Det kan til og med være sunt å kjenne på sommerfugler for det skjerper sansene dine. Kunsten er å ikke la de bli til skrekkelige flaggermus som skremmer vettet av både deg og publikum.

Trygghet får du gjennom gode forberedelser og god kunnskap på det du skal formidle og prate om. I tillegg er det godt å ha noe verktøy på hva du skal gjøre når du kjenner at reptilhjernen slår til med overlevelsesinstinktet.

Min datter fikk møte sitt talemonster da hun gikk i 8.klasse. Hun var lettere irritert og bjeffet så fort jeg spurte om oppgaven, hellig overbevist at jeg ikke kunne hjelpe. Elevene hadde fått i oppgave å fremføre et lite foredrag foran hele klassen. I første foreldremøte fikk vi vite at dette var en stille klasse og at lærerne sleit med å få i gang diskusjoner og engasjement. Mennesker er flokkdyr. Starten på ungdomstiden kan oppleves som voldsom med sammensetning av ny klasse, nye ansikter og søken etter å finne flokken sin. I tillegg gjør hormonene sitt. De agerer høyst udefinert og i ulikt tempo. Over sommeren har kanskje kameraten din fått mørkere stemme, vokst 8 cm mer og har antydning til bart mens du ennå synger rent når du nynner og leter etter det første hårstrået under armen. 

Hadde hun i det minste vært interessert i det hun skulle snakke om. Ikke nok med at de hadde fått en oppgave alle hatet, men de måtte i tillegg øve på oppgaven i påskeferien. Skikkelig dårlig gjort at læreren skulle ødelegge den også! Helt umotivert kom hun og ba meg om hjelp og helt umotivert satt hun og lyttet. På en skala fra 1 til 10 hvor en var helt umotivert, så var hun på minus en. Prøv å lære en ungdom som ikke har motivasjon! Et ord feil og jeg kjente revesaksa klemme over beinet. Jeg satset på «less is more» og kom med to enkle råd: Bli trygg på innholdet, vit hva du skal prate om og finn motivasjon til å komme i gang. Hvordan var hennes bilde nå på hvordan det ville være å stå fremfor klassen å tale? Husk at følelser følger tanker. Så hva fokuserte hun på? Så hun for seg at hun stotret med ordene mens klassen satt musestille og kikket ut av vinduet, så ville det gjerne bli sånn. Jeg ba henne se for seg siste håndballkamp hvor hun scoret det siste avgjørende målet og alle reiste seg i ekstase med hendene i været. Jubelen og lettelsen over å ha vunnet. Gleden som spredde seg i kroppen. Jeg ba henne beskrive hva hun så, hørte og følte. Kroppsspråket fortalte meg at hun var tilbake i hallen. Hun kjente nok en gang på mestringen, lettelsen og følelsen av ferdigstillelse og seier. Så våknet hun: Det er ikke det samme! Og gikk opp på rommet sitt.

Etter å ha irritert seg ferdig, så skjønte hun at hun at hun ikke hadde så mange valg. Det ville være verre å komme uforberedt enn å feile. Hun brukte tiden i ferien godt. Jeg hørte ikke noe mer før hun kom hjem etter skolen en dag og fortalte at det gikk veldig bra og at hun faktisk ikke synes det var så ille. Innsatsen og viljen hun la i arbeidet første gang, gjorde henne rustet til å gjennomføre mange senere foredrag. Hun hadde laget seg noen verktøy hvor hun hentet fram følelsen av mestring fra områder som hun mestret fra før av og lagde seg strategier som funket. En av strategiene var at hun hadde bestemt seg for hvem hun skulle feste blikket på slik at hun kunne kjenne seg trygg, bestevenninnene som ville at hun skulle lykkes. Monsteret var beseiret en gang for alle.

For min del så har jeg holdt min del av avtalen med å ikke belemre andre med mine dårlige skills på vitser. Jeg har lært meg at det er fullt mulig å elske å holde seminarer og foredrag selv om vitsefortelling ikke er min sterkeste side.

 

Frykt og symptomer i en salig røre

På vei inn i heisen ser jeg på romnøkkelen. 926. Det er i 9’ende etasje! Jeg glemte å be om et rom lenger ned! Skal jeg gå tilbake til resepsjonen og be om et nytt rom eller skal jeg satse på at jeg håndterer det som måtte komme? Jeg velger det siste. På vei oppover i heisen observerer jeg nummeret på etasjene etter hvert som jeg farer forbi. For en uke siden våknet jeg av brannalarmen kl. 4:45 på samme hotell i 8.etasje. Hvor lenge den hadde varslet vet jeg ikke, men jeg sov tungt for jeg husker ennå lyden av uling i det fjerne. Alvoret slo innover meg når jeg oppdaget at jeg var sistemann ut. Ikke sikkert jeg er like heldig neste gang. Hvor sannsynlig er det at det kan skje to ganger på en uke? Jeg minnes den svenske gjesteskuespilleren til Skavlan. Når han stiller spørsmålet om hun ikke er redd for å bli slått ned av naturfenomenet en gang til, så kontrer hun med historien om amerikaneren som ble slått ned av lynet fem ganger. Det kan jo skje hvis man er like uheldig som den stakkars mannen.   

Jeg kikker ut av vinduet, observerer veien. 9 etasjer ned. Bilene rusher forbi med høy fart. Jeg trekker for gardinene, åpner trillekofferten og henter fram toalettsakene. Søren heller. Tannkrem! Utrolig hva man klarer å hente ut av en tube tannpasta når man er desperat nok. Jeg rigger jeg meg opp med dyner og puter i senga og slår meg til ro med en nyanskaffet bok.  

5:12 våkner jeg, lys våken. Puh, ingen brannalarm denne gang. Jeg går på do, drikker litt vann og tuller meg inn i dynen igjen. Lyden av biler som suser forbi og tanker som spinner fra gårsdagen bok tar oppmerksomheten min. Dagen har startet.

Dusjen vasker vekk resten av natten. En siste skvis tannpasta legger seg på tannbørsten og jeg priser meg lykkelig for at jeg kan pusse tennene like ivrig som kvelden før. Jeg smiler litt av meg selv når jeg legger den optimistisk tilbake i toalettmappen. Med hodet full av tanker åpner jeg PC’en og lar fingrene leke over tastaturet. I dag skal jeg lage en ny artikkel.

Etter en times tid gir magen beskjed om at det er det tid for frokost. Heisen stopper på 8.etasje. En kvinne kommer inn. Nok en stopp på 7.etasje, en mann kommer inn. Alle står i hvert sitt hjørne, alle ser ned. Det slår meg hvor mye Covid-19 har forårsaket av avstand og frykt. Med ett tar panikken tak i meg. Jeg holder pusten. En velkjent voksende og ulmende hoste skal hvert øyeblikk skremme vettet av de to som er sperret inne. Ingen steder å løpe. Jeg kjemper og kremter og ber til Gud om å få slippe å utsette både meg selv og dem for dette. For sent. Fordi jeg har stresset med å holde hosten tilbake, kommer det ti ganger sterkere enn ønsket. Jeg prøver å beklage meg, men får ikke frem et eneste ord. Jeg kjenner bringa og halsen snøre seg sammen. Døra går endelig opp. De løper ut av heisen. Jeg løper også, i motsatt retning og håper på at ingen står der så jeg får hostet meg ferdig. Jeg hoster fortsatt og løper ned i kjelleren og lander på stille toalett. Der får jeg sitte i ro og fred. Hosten gir seg, jeg tørker tårene og manner meg opp til å møte verden og deres mistenkelige blikk.

Jeg er ikke sjuk, jeg har ikke Covid-19, men jeg hoster og har gjort det lenge. Det har vært sånn siden i vinter. Først litt hoste på nettene og så hoste på dagen, spesielt når jeg hadde snakket mye. Når jeg tenker etter, så kan jeg huske at jeg også av og til tidligere har måttet avslutte telefonsamtaler og løpe ut av møter fordi jeg fikk hostekuler da jeg prøvde å holde det tilbake. Denne våren og sommeren har vært ekstra ille. Det har vært som å ha en influensa med bronkitt som aldri tar slutt. Etter rolige løpeturer ble jeg liggende utslått på sofaen, tom for krefter. Jeg måtte til og med innstille venneturer i frykt for at jeg skulle hoste og «smitte» noen. Folk sa til meg at jeg måtte teste meg for Covid-19. Jeg visste at det ikke var tilfelle, men jeg var rådvill på alt annet. Håpet var at det snart skulle gi seg.

Jeg elsker akupunktur og gleder meg til hver time jeg har hos Aina i Notodden Akupunktur og Helseklinikk. Jeg sier at jeg skal på ladebenken. Uansett hvordan formen og tilstanden min er så har hun en egen evne til å forstå, tolke symptomer og hjelpe. Første fredagen i september ligger jeg på benken full av nåler. Noen av dem satt i for å hjelpe mot hoste. Det er stille og fredelig, rolig musikk fyller rommet mens jeg glir inn og ut av søvnen. Brått våkner jeg. Hoster og hoster. Aina kommer løpende inn og retter meg opp. Det roer seg. Hun skjønner hva jeg sliter med, mistenker at jeg kan ha et høyt histamin nivå i kroppen. Hun anbefaler å prøve en kur med histamindempende medisiner. Jeg hiver i meg en tablett med Telfast før leggetid og sover uavbrutt gjennom natten. Etter flere måneder med nattehoste så var det en himmelsk følelse. Jeg kunne nesten ikke tro at løsningen var så nær og så enkel.       

Boken jeg leste i går «Sannheten om allergi og eksem» er en fagbok skrevet av allergispesialist Bente Krane Kvenshagen. Hun har forsket og jobbet med allergiske sykdommer i snart 30 år og har doktorgrad i matallergi hos barn. Etter 200 lettleste sider fikk jeg omsider bekreftet det jeg allerede visste. Det er fullt mulig å ha allergi selv om testen viser negativt på allergitester på legekontoret. Hvis du kjenner at du får allergiske symptomer, så kan du ha noe som er mindre kjent og som heter cellemediert allergi. Denne allergien er det ingen tester for og den baseres på hva pasientene selv forklarer hva de sliter med av symptomer. Nær halvparten av oss har allergi. Bjørkepollenallergi er svært vanlig i Norge.

Motsatt kan det også være for de som slår ut positivt på allergitestene. De trenger ikke være allergiske selv om de har fått påvist at kroppen lager IgE-antistoffer. Dette gjøres gjennom prikktesting eller blodprøver. Mer enn halvparten av dem som har en positiv allergitest, har ingen allergi. Kroppen har klart å lage andre antistoffer som binder til seg IgE-antistoffene og som stopper deres ødeleggende reaksjoner. For å ha en allergisk sykdom, så må du også ha fysiske plager ved kontakt med det allergifremkallende stoffet. Et godt eksempel er hvis du kan ligge i gresset og nyte late sommerdager til tross for at testen slår ut positivt på gresspollenallergi. Da har du ikke gresspollenallergi. Reagerer du med rennende øyne når du ligger i gresset, så er det ikke noe tvil.

Første gangen jeg merket at jeg reagerte på bjørkepollen var etter en lengre periode med bihulebetennelse våren i 2004. Det ga seg ikke før ut i juni. Slik holdt det på hver vår til jeg til slutt ble tipset om å ta en allergitablett. Det virket. Siden har jeg tatt Telfast og har innimellom prøvd å la være, men får raskt symptomer igjen. Ettersom jeg ble eldre startet sesongen allerede i februar på or og hassel. Allergispesialisten kan fortelle at det er ganske vanlig å utvikle flere allergier når kroppen først er i gang. Jeg gikk og testet meg for 3 år siden og det slo negativt ut. Litt forvirret lurte jeg på om jeg kunne være hypokonder, men etter å ha tatt en vurdering på antall sykedager i min karriere, så kunne jeg slå meg til ro med at det ikke er tilfelle.  

For å sjekke om allergiene kanskje kunne ha gitt seg, så vurderte jeg å la være å ta allergitabletter i år. Som tenkt, så gjort. Istedenfor å holde histaminnivået i sjakk, så lot jeg det få full utfoldelse. Premien var en helseslakk sommer, hostegaranterte netter og pinlige hostekuler i kundemøter og på offentlige arenaer. Så hvorfor hostet jeg i heisen i dag? Jeg hadde holdt opp med tabletter i tre dager. Tanken var helt sikkert god. Jeg tenkte at nå som det ikke er pollen i lufta og jeg nettopp har gjennomført en liten kur, så kan jeg sikkert ta en liten pause fra allergitablettene. Etter dagens pinlige opplevelse har jeg nå konkludert med at jeg elsker allergitabletter og den følelsen de gir meg når jeg kan stå ubekymret i heisen helt til niende etasje og sove hele natten igjennom.     

 

Hvor går grensen mellom sunn og usunn egoisme?

Tenk deg at det er midnatt, TV’en er skrudd av, lysene er slukket og du har nettopp satt på plass tannbørsten, klar for en god natt søvn. Du er trøtt, men likevel lys våken. Hjernen din surrer med spennende tanker. Kanskje sove på det til i morgen? Kan skrive da, bedre når jeg er uthvilt. Ikke det? Det er nå jeg er i flyt.

Så, hva ville jeg normalt ha gjort? Jeg står og ser meg i speilet. Gjør meg klar, renser huden, finner frem nattkremen og smører ansiktet mitt med ren luksus samtidig som jeg betrakter livets hendelser i de fine linjene som vitner om at jeg snart er femti.  Jeg ville ha tatt av meg linsene, lagt meg under dyna og kjent på lengselen etter å løpe ned trappen for å skru på PC’en, sette på klassisk musikk og la fingrene flyte over bokstavene. Jeg ser meg i speilet. Dette har jeg stått i før. Er det feil å ønske seg noe annet enn å gjøre det som er forventet? Hva ville jeg ha gjort dersom jeg ikke hadde noen å ta hensyn til? Kommer han til å bli skuffet eller fornærmet? Hva hvis jeg utfordrer meg selv? Det er en stor fare for skuffelse her, så tør jeg å kjenne på den? Hva hvis jeg snakker rett fra hjertet, velger å være ærlig, fortelle hva jeg egentlig har lyst til?

Responsen er helt magisk. Han ler hjertelig; Ja, hvorfor skal du ikke det, hvis det er det du har lyst til? Vi er frie til å gjøre akkurat det vi vil. Se, sier han og slår ut armene, det er bare oss to her. Faktisk, så har jeg ikke lyst til å legge meg jeg heller, så da står jeg opp, går ned og ser litt mer på TV. Vi ler. Jeg betrakter lettelsen hans og kjenner på takknemligheten over hvor heldige vi er. For et kort øyeblikk siden var vi helt uvitende om at vi satt med den samme utfordringen. Begge handlet i god tro og ønsket det beste for hverandre. Helt til jeg våget å bryte mønsteret mitt. Våget å være ærlig. Så vant vi begge.

Å leve det livet du vil er ikke egoistisk. Jeg har tro på at vi kan gjøre det og samtidig vise hensyn til andre rundt oss. Er vi gode nok til å lytte innover, gjenkjenne behovene når de melder seg eller avfeier vi dem fordi vi tror det ikke er mulig?

I Wikipedia så står det om egoisme:

Egoisme er en grunnleggende egenskap, og en etisk doktrine som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler.

De fleste av oss er vokst opp med læren om at vi ikke skal være egoistiske. Det er en sikker vei å velge å være raus og forståelsesfull. Jeg lærte tidlig at jeg alltid skulle takke høflig nei om jeg ble spurt om jeg var tørst eller sulten. Jeg husker ennå hvordan det føltes å ville si ja når magen skrek etter mat og jeg ikke hadde spist på lenge. Den gangen leiket vi ute dagen lang. Nabobarna ble ropt inn til tidlig middag. De hadde hjemmeværende mødre som disket opp med de skjønneste retter og bakte boller rett som det var. Hjemme var det stille. Jeg husker jeg kastet i meg en brødskive i forbifarten. Et tykt lag med smør og masse Hapå. Så ventet jeg på lyden av en fotball og løp lykkelig ut igjen.

Tok jeg skade av å ikke spise middag hos nabobarna? Nei, helt sikkert ikke, men hadde det vært så farlig å si ja en gang iblant? Helt sikkert ikke. Jeg lærte å si nei og fikk ros for å være flink pike. Det motsatte ville bety at jeg ikke var flink, så hva var jeg da? Jeg var redd for å ikke bli elsket. Frykt for å ikke være elsket eller ikke være nok er de to store fryktene i livet vårt. Det får oss til å gjøre de merkeligste ting. Når jeg ser tilbake på livet mitt, så er det først i det voksne liv som jeg har lært meg å være egoistisk på en sunn og god måte. Egoismen tjener den som handler. Et sunt ego passer på deg når du trenger det og beskytter deg mot selvutslettelse og for utnyttelse fra mennesker med onde hensikter.

I Stockholm universitet ble det utført en studie på egoet i samarbeid med forskere i Futures Studies og University of South Carolina høsten 2018.  De kunne vise til følgende funn over tid:

Ny forskning viser at de som er mindre egoistiske ofte har flere barn og høyere lønninger enn mer egoistiske folk. Tidligere psykologisk og sosiologisk forskning har vist at de som er mindre egoistiske, altså de som er mer gavmilde og omsorgsfulle, er lykkeligere og har bedre forhold til andre mennesker. Den nye, svenske studien viser likevel at det er de moderate uegoistiske menneskene som hadde høyest lønn, ikke de som er aller minst egoistiske.

Med tre barn og en god dagslønn, så ligger jeg kanskje ikke så dårlig an? Spøk til side. Jeg liker ikke studier som støter på grupper som ikke har valg, som i denne for de som ikke har samme muligheter til å kunne få barn. Betyr det at alle som er barnløse er egoistiske? Selvfølgelig ikke!   

Det har vært perioder i livet mitt hvor jeg har hatt mye i tvil på meg selv. Jeg ble selvutslettende på visse områder. Å gå og være usikker og trenge bekreftelse utenifra er ikke et godt sted å være. Da jeg startet på coachingen, så lærte jeg meg å skille på hva som var mitt ansvar og andre sitt ansvar, hva jeg hadde kontroll på og hva som var utenfor min kontroll. Når jeg sto mellom valg, lærte jeg meg å stille spørsmål: Er det økologisk? Vil det gå ut over noen? Ville det gått utover kjæresten min at jeg valgte å sitte å skrive inn i de sene nattetimer dersom han hadde vært usikker på min kjærlighet? Ja, det tror jeg. Det ville kunne gi rom for mer tvil, tankelesning og sådd mer usikkerhet. Så hvor ligger utfordringen?

Jeg tror det er viktig å være trygg på seg selv, like seg selv og tillate seg å bli elsket for den du er. Så er det opp til din kjære å bli kjent med deg og være nysgjerrig på hva som gjør at du føler deg elsket og verdsatt. Kjærligheten er best når den flyter fritt og begge har til hensikt å gi. Ubetinget kjærlighet setter egoet til side samtidig som det tar vare på selvverdet. Jeg er takknemlig for at jeg har fått kjenne på det i natt.       

Hva vet vi om selvfølelsen vår og tilstanden den setter oss i?

Hva hvis jeg forteller deg at jeg tror at jeg av og til kan ha lav selvfølelse? Ledercoach med lav selvfølelse, passer ikke så veldig godt.

Igjennom sommeren har jeg tenkt mye på å lage en Podcast serie som skal hete: «Rett fra hjertet» Tanken er at jeg skal intervjue mennesker som har hatt tøffe opplevelser som oppleves vanskelig å dele og snakke om, følelser og inntrykk som fort legges lokk på og som kanskje glimtvis kommer fram i ruspåvirket tilstand eller i øyeblikk hvor garden ligger nede. Å kunne formidle sterke historier og høre hvordan hver enkelt har kommet seg igjennom dem og oppleve visdommen som ligger der, er svært givende og legende, ikke minst for dem som sitter og lytter og som også kan få råd til hvordan komme seg videre i livet dersom de står fast på grunn av en tøff opplevelse. Hvordan finner jeg så de som er villige til å dele dette med meg på lufta? De er overalt rundt oss og har på et eller annet tidspunkt i livet hatt opplevelser som har vært så tøffe og vanskelige at de har blitt en del av bagasjen og historien de forteller seg selv, om og om igjen. Det store spørsmålet er om det de har definert seg selv som et offer eller om de har valgt å gå videre og se på seg selv som litt klokere og sterkere gjennom visdommen som ligger der?

I det store norske leksikon står det følgende beskrivelse om selvfølelse:

Selvfølelse er en betingelsesløs vurdering av egen verdi, uavhengig av prestasjoner. Lav selvfølelse gjenkjennes med usikkerhet, selvkritikk og skyldfølelse. Personer med god selvfølelse har toleranse for begivenheters og personers ofte tvetydige vesen og natur. De er i liten grad selvhenførende, og de kan gi, eller selv be om hjelp når situasjonen krever det, uten å føle seg utnyttet eller truet.

Jeg har opplevd hvor sterk selvkritikken blir når man mister et nært familiemedlem. Enda verre blir det når forholdene rundt forsterker opplevelsen, og skyldfølelsen skylder duvende innover som en tsunami mot land. I det øyeblikket tror jeg ethvert menneske vil ha selvfølelsen på det laveste. Da handler det om hvor lang tid det vil ta før du velger å reise deg igjen, lærer av det og går videre. Det er her magien og historiene ligger. Selv det mest opplagte ubrukelige mennesket har overrasket oss med sin varme og uventede handling i kjølvannet av en sterk opplevelse. Derfor har jeg alltid hatt tro på oss mennesker, på evnen vi har til å tilpasse oss, akseptere, lære og vokse.    

Hva er det som gjør at jeg kjenner på en lav selvfølelse? Hva har jeg opplevd som kan ha svekket denne? De siste årene i livet mitt har vært veldig gode. Jeg har alt jeg ønsker meg; friske og herlige barn som alle har vokst opp til å bli flotte unge voksne, alle fløyet ut av hjemmet og er godt i gang med sine reiser, en flott samboer som har et raust og varmt hjerte og en spennende karriere som selvstendig ledercoach, rådgiver og konsulent. I dag var det så enkelt som en følelse. Etter to turbo uker med masse å gjøre, så bestemte jeg meg for at jeg skulle ha en dag hvor jeg skulle tillate meg å være kreativ og koble av. Jeg har satt mål om å gjenoppta konseptet mitt med å inspirere mennesker gjennom ord og handling i form av blogging og Podcast, og til og med en bok med tid og stunder. Ønsket følelse var å føle frihet til å kunne bruke tid på kreativt arbeid.

Følelsen jeg fikk var en usikkerhet på om jeg er bra nok, dyktig nok. Jeg startet dagen med en tilstand av apati og tomhet. Senest i går hadde jeg full medvind i seila og jeg var uovervinnelig. I dag har jeg ønsket å gjemme meg bort og være helt usynlig. Hvorfor det? Når jeg leser om selvfølelse og leser: «Kan be om hjelp når situasjonen krever det» ER DU GAL? Ville aldri falle meg inn! Ikke sant……der var det!

Vi snakker om at vi er sterkere sammen. Ja, vi er kanskje det, men da må vi tørre det. Senke garden, være sårbar og tørre å vise vårt sanne jeg. Det er det øyeblikket hvor du vet du har gjort noe galt og så er det noen som avdekker det, og du står avkledd, helt naken. Alle har helt sikkert hatt en slik drøm og så våkner du, puster lettet ut og er utrolig glad for at alt bare var en drøm. Sånn går vi ufortørnet videre, kjenner på følelsen, tenker tanken men er ikke villig til å være sårbare hvis vi ikke trenger det.

Når jeg startet for meg selv sommeren 2017, så hadde jeg satt av litt penger på konto, nok til å klare meg noen måneder uten betydelig lønn ettersom inntektene var høyst uforutsigbare. Jeg måtte ut og selge meg selv. Helt grusomt! Jeg kom fra en trygg sone som arbeidstaker og trodde jeg var forberedt på det som ventet meg. Det var litt den samme følelsen som når jeg kom til Tyskland som 19 åring. Alle kjente meg i min lille hjemby i Norge, jeg hadde en identitet, et navn, men datidens hovedstad kjente ingen til hva jeg var god på eller hvem jeg var. Jeg hadde ingen verdi for noen andre enn meg selv. Det eneste jeg delte var en ubetydelig del av luften til de som spaserte forbi. Selvfølelsen min fikk seg en alvorlig knekk. Det å starte for meg selv, trykket nok en gang på selvfølelsen.

Selvfølelse kan også forveksles med selvtillit. I Wikepedia står det:

Selvtillit er individets tiltro til sin evne til å prestere. Det kan handle om arbeid, skole eller sosiale sammenhenger. Selvtillit kan variere fra dag til dag og kan endres gjennom bekreftelse utenfra, eller også endres under for eksempel alkoholpåvirkning. Selvtilliten kan trenes opp.

Tror jeg har en ganske god selvtillit. Hvis det er noe jeg er usikker på eller ikke kan så godt, så leser jeg meg opp og øver til jeg er god på det. Jeg skjønte heldigvis tidlig at jeg ikke ville få mange kunder dersom jeg ikke fikk solgt meg inn. Eneste mulighet til å bli en god selger var å oppsøke en dyktig en og lære, trene og handle. Som sagt selvtillit kan trenes opp.

Så nok en gang, har jeg lav selvfølelse? Av og til tenker jeg. Er det galt eller kan det faktisk gjøre meg til en bedre ledercoach? Jeg velger å tro det siste. Jeg er den du ser, autentisk og modig nok til å vise at vi ikke trenger å være perfekte for å gjøre en god jobb for oss selv og andre.

Jeg lærte tidlig at det ikke alltid lønte seg å være ærlig, som for eksempel den gangen da jeg var på besøk hos min tante og onkel. Det var kun en potet igjen rundt middagsbordet og min onkel spurte om alle var mette. Jeg svarte: «Jeg har lyst på, men du kan ta den du siden du trenger det mer enn meg». Poteten gikk i søpla og mamma ga meg en skjennepreken i bilen på vei hjem. Denne gangen håper jeg ærligheten er mer riktig. Jeg ønsker å vise mer av min sårbarhet. Det er akkurat 10 år siden jeg bestemte meg for å kaste «perfekt» ut av livet mitt. Jeg oppdager at den jager meg inniblant, men det kan jeg godt leve med så lenge jeg klarer å bruke det til noe godt!

Hvordan gikk det med lyttingen og nyttårsforsettet mitt?

Sommeren er på hell, varmen har mistet sitt grep og høsten banker snart på døren. Nettene blir lengre og solen er ikke like ivrig. Helt greit egentlig, det er en tid for alt.

Jeg har lest gjennom innleggene på bloggen min som om jeg leste de for første gang, med nysgjerrighet. Åtte måneder har gått siden siste gang jeg skrev. I mitt nyttårsforsett lovet jeg meg selv å lytte mer. Har jeg gjort det? Med fare for å bli for subjektiv; Ja, jeg mener at jeg har det. Når jeg har følt et behov for å prate, har jeg stilt nok et spørsmål og lyttet enda mer. Å lytte har blitt min nye følgesvenn. Jeg liker det. Hva har det gitt meg? Gitt andre rundt meg?

Jeg kan ikke svare for de rundt meg, men for meg har det gitt meg en ro. Ikke måtte tenke på hva jeg skal si når de jeg snakker med er ferdige, ikke trenge å avbryte fordi jeg selv er så ivrig med å snakke og si det jeg skal si før jeg glemmer det, ikke måtte komme opp med svar eller ha meninger om alt. Jeg har fått en frihet til å velge, snakke til rett tid og på rett sted. Helt greit egentlig, liker det.

Hva har jeg blitt enda mer oppmerksom på? Kroppsspråket og måten vi kommuniserer på. De små tegnene som vi tolker helt ubevisst og språket vi bruker. Vi mennesker har en egen evne til å kunne motta masse informasjon. Gjennom oppveksten og i vårt voksne liv har vi lært oss å filtrere informasjonen slik at den enkelt kan bli lagret i minnet vårt til senere bruk. Vi ankrer følelsene informasjonen gir oss og lærer kroppen hva disse betyr slik at kroppen kan varsle oss for farer og beskytte oss. Vi tolker språket gjennom utelatelser, tankelesning og generaliseringer. På den måten kan jeg tolke det jeg ser og det som blir sagt helt annerledes enn det den andre faktisk sier og mener. Er det rart at kommunikasjon er vanskelig og lett å mistolke?

Hvordan kan vi vite hva den andre faktisk sier og mener? Hva kan vi gjøre? Et godt råd er å stille åpne spørsmål så ofte du kan! Spørsmål som begynner med hv…hva, hvor, hvilken, hvem, hvordan. Selv om jeg har jobbet mye med dette, så kjenner jeg på behovet på å sette mennesker jeg møter i bås. Litt tryggere med engang liksom. Helt til jeg oppdager at jeg generaliserer; "Fordi han kjører Nissan Leaf, så stemmer han sikkert Venstre". Da nullstiller meg og stiller flere spørsmål. Jeg minner meg selv på at vi er så uendelig mye mer enn det vi tror vi er. Blir glad bare ved tanken! Glad blir sikkert han fyren som kjører Nissan Leaf også, for så vidt jeg vet, så er han en bonde ifra Telemark som har lånt bilen i fra en kompis i Asker.

Snart et halvt århundre bak meg, så velger jeg å tro at jeg er litt klokere og mer bevisst. Kanskje også mer modig og uredd enn for åtte måneder siden. Siden jeg ikke har hatt behov for å prate hele tiden, så har det gitt meg mer rom for observasjon, læring og refleksjon. Akk ja; dess mer jeg lærer, dess mer skjønner jeg at jeg har mye igjen å lære! Helt greit egentlig, tar utfordringen!

Noen tanker inn i 2018 - Godt nytt år!

Romjulen er tiden for refleksjoner, evalueringer og nye tanker om hva som ligger foran oss. Jeg har tatt en timeout i dag og gjort nettopp det. 2017 har vært et begivenhetsrikt år med mye nytt og spennende, men også en dør som ble lukket. Jeg er takknemlig for alle gode minner og god lærdom med tidligere kollegaer og jeg har allerede har tatt med meg noen på veien videre. Godt oppsummert, 2017 har vært et år med vekst og læring. Jeg er takknemlig for at jeg grep sjansen til å satse på egne bein. Nye dører har åpnet seg og jeg har møtt nye spennende mennesker. Jeg har utfordret sider av meg selv som skapte en seiersdans eller to på mitt flotte kontor på nedre Tinfos. Takk til alle som har heiet på meg og gitt av tiden sin for å lytte til mine videoblogger og skrevet velmenende ord på min facebook side!  

Med full fart inn i 2018, så er det et ord som har festet seg: LYTTE. Jeg vil lytte mer. Virkelig lytte og lære mer! Omgi meg med mennesker som er opptatt av det samme og som har et oppriktig ønske om å strekke seg for å gi sitt beste. Dere som bruker tid sammen med meg eller lytter til meg, så forvent at jeg alltid gir mitt beste og at jeg alltid bryr meg. Jeg vil sette min standard enda høyere i 2018. Kjenne på øyeblikkene som gir rom for læring og refleksjon og inspirasjon til å gi videre. Vekst og læring gir innsikt og visdom. Jeg er sulten på mer visdom. Gjennom å lytte mer, lytte bedre, stille bedre spørsmål og oftere notere verdifull informasjon, så kan jeg umulig feile. 

Richard Branson forteller i sin bok "The Virgin way" - Growing the extra pair of ears. Vi tror vi er gode lyttere, men mange av oss bare hører uten å få med seg halvparten av det som blir sagt fordi vi er for opptatt av hva vi selv tenker og hvordan vi skal formulere neste spørsmål. Å være en god lytter avbryter ikke den som prater, ser ikke på mobilen hvert femte minutt, men holder sitt fokus på personen som taler. En god lytter lytter også etter det som ikke blir sagt, slik at man kan stille gode spørsmål i ettertid og hjelpe seg selv og andre til å forstå bedre.

En leder som bryr seg nok om sine ansatte til å spørre om deres meninger og faktisk tar seg tid til å lytte, er utrolig verdifullt for alle. Hvis det blir gitt rom for å bli sett og hørt i hverdagen, så vil det kunne oppleves som mer verdifullt for den ansatte enn et lønnspålegg. Lederen kan få med seg nyttige råd og verdifull informasjon som kan brukes til å ta gode beslutninger og valg. Ansatte opplever å bli respektert og verdsatt og arbeidsplassen blir mer enn et sted å heve lønnen. Bedrifter som tar seg tid til dette, bygger kultur og en identitet som de ansatte ønsker å være en del av og som skaper gode historier som de villig deler med andre.

Er du en leder som sliter med negativ prat, stort gjennomtrekk og lite lojalt mannskap? Mitt beste råd er å starte med: LYTT til dine ansatte! For hver gang du tør å utfordre med spørsmål og du er modig nok til å lytte, forstå og gjøre noe med det, så vil du få mer tillit og respekt. Behovet for å snakke negativt i korridorene og om bedriften til andre vil avta for hver gang de opplever å bli tatt på alvor. Dere er sammen om utfordringene, dine ansatte bretter opp armene frivillig når det trengs og du vil ikke lenger sitte alene på toppen. Du har blitt oppgradert til lagkaptein.

Ingenting gleder meg mer enn å snakke med ansatte som snakker varmt om arbeidsplassen og lederen sin! Vi tilbringer minst 1/3 del av livet vårt på arbeidsplassen, noen mye mer enn det, så dere som har det godt på jobben; Sørg for at lederen deres får høre om det, slik at han kan fortsette å være en god lytter og legge til rette for god kultur! Jeg for min del, skal bli en enda bedre LYTTER i 2018 og jeg gleder meg til å ta fatt på oppgaven!

ET RIKTIG GODT NYTT ÅR!

Lederskap i villrede? Vis interesse for hele laget!

I går delte jeg en flott artikkel om "Raus ledelse" på facebook, skrevet og publisert av professor Linda Lai på BI Business Review.  Jeg er enig i hvert ord som er skrevet og deler den mer enn gjerne på min side: https://www.bi.no/forskning/business-review/articles/2017/12/raus-ledelse/   

Det verker i meg når jeg ser desperate ledere som prøver alt for å få til gode resultater men som dessverre ikke evner å "se" sine ansatte og potensialet som ligger der. De er for opptatt med å jage etter kortsiktige gevinster, pusher på og løper etter sine saftige mål og drømmer og glemmer å stoppe opp, reflektere og ta seg tid til å få med hele laget. Så klør de seg i hodet etterpå og spør; "Hvor ble de av, de andre?"  Dyktige ansatte med respekt for seg selv og integritet nok til å gå fra et slik lederskap, finner seg en jobb som de kan blomstre i og utvikle seg i sammen med lederen som har forstått dette.  

Den dyktige lederen ser. Bruker alle sine sanser og justerer seg i takt med laget sitt. Han er kapteinen som er villig til å bli kjent med sine ansatte, slik at han i medgang kan være raus og kjenne til hva som er viktig for dem, hvordan rose og se dem, og i motgang slik at han vet hvordan han skal motivere dem til å fighte og ri ut stormen sammen med han. Lederen som vi ønsker å ta i et ekstra tak for fordi vi vet at han hadde kjempet for oss! Lederen som får oss til å ville nå de samme spenstige målene og se den samme horisonten. Jeg kjenner på en enorm begeistring bare ved å tenke på det!

I morgen spiller Norge mot Frankrike i VM finale for kvinner. Hadde det vært like morsomt og spennende hvis kun en av jentene sto for alle målene for hele laget? Da hadde de høyst sannsynlig ikke spilt noe finale. Det som gjør det norske damelandslaget så unikt, er viljen til å jobbe for hverandre. Hele tiden se etter de beste mulighetene og skape de beste sjansene, for hverandre. De overlater ikke jobben til noen andre, men alle gir 100% av seg selv helt til fløyta blåser. De gleder seg over at lagvenninnene sine lykkes, de heier hverandre frem og feirer suksessen sammen! Det er en fryd å se hvordan de "danser" fantastisk håndball på banen. Selveste lederen, Thorir Hergeirsson, stiller seg i bakgrunnen, smiler og gleder seg kanskje mest av dem alle, men tar ikke fokus for han ønsker at det er jentene som skal bli sett. Han viser vei, er tydelig og legger forholdene til rette, men de gjør jobben. Sammen er de en uslåelig kombinasjon. Tenk hvis vi kunne fått flere ledere som dette!

 

 

 

Lederskap case: Hva gjør du når du har prøvd "alt" og gitt opp den ansatte? 4 tegn på at du har latt det gå for langt.

Å være en god leder betyr at du av og til må ta upopulære valg og "gjøre" mer enn å "prate" for å få til endringer. Du har prøvd alt og ser ingen annen utvei enn at den ansatte må gå. Det hadde vært veldig lett om han kunne se det selv! Kanskje han vet? Bevisst eller ubevisst har du prøvd å gjøre det lett for han å oppdage. (For enkelthetens skyld uttaler jeg den ansatte som "han").

Her er 4 tegn på at du har latt det gå for langt:

1. Du har utelatt han fra arbeidsoppgaver, fremdriftplaner, møter og kurs fordi han ikke lenger er en del av fremtiden.

2. Du skjønner at andre kollegaer unngår han fordi de ser at du har endret dine fremgangsmåter mot han. I tillegg spiser han kanskje nista si på kontoret og jobber i matpausen, eller gjør seg travel på andre måter slik at han unngår å sitte sammen med dere.

3.  Du sender oftere mail til han for å få nok dokumentasjon til en kommende oppsigelse. Tidligere ville du ha tatt opp saker med han under en samtale.

4. Du har gitt han lette arbeidsoppgaver fordi du har gitt han opp, eller vanskelige og uoverkommelige oppgaver som gjør at han kanskje kaster inn håndkle og sier opp på grunn av stress. 

Fra å tenke på hvordan du kan få han til å endre seg, så har du gitt opp. Nå tenker du strategisk på alle muligheter for å kunne sparke han.  Det har kanskje vært en periode og en prosess som har fått mye oppmerksomhet i tankene dine, tatt fokus vekk fra andre viktige oppgaver. Uansett, vi kan alle være enige i at dette er ikke noe godt sted å være for noen av dere!

Har du prøvd OPPRIKTIGHET? Vet han hva du forventer eller foregår det mye tankelesing i hverdagen? I min karriere har jeg ofte hørt " Det burde han skjønne". Å være en tydelig leder handler om å være modig nok til å komme med oppriktige og ærlige tilbakemeldinger. Ha et oppriktig ønske om at han forbedrer seg og høyner sin standard slik at han leverer det du ønsker. Kan du med hånden på hjertet si at du har gått den veien?

Hvis han likevel ikke viser nok vilje til forbedring? Gå til aksjon - nå er tiden for å "gjøre". Har han ikke fått skriftlig advarsel, så sørg for at det skjer fort. Ansatte som ikke viser noe vilje for å jobbe sammen mot felles mål, setter alles fremtid i fare. Den største risikoen ved å holde på disse for lenge, er at du kan miste de dyktige fordi de alltid må dra lasset alene. De finner seg ofte ikke i å jobbe med slike ansatte i lengden, fordi det frarøver dem verdifull tid i et fellesskap som de kan vokse og få til enda mer. 

Det er ingen krav om skriftlig advarsel før du kaller inn til et drøftelsemøte, men du står mye sterkere hvis oppsigelsen ender opp i rettssak. Gjør du steg for steg riktig, så skal det mye til for at du havner i retten. En ansatt kan få skriftlig advarsel på alt som har med dårlige holdninger og adferd å gjøre, spesielt hvis det han gjør strider mot bedriftens formål og verdier. Til sist - IKKE vent med å kalle inn til drøftelsemøte før oppsigelse! Dette skal skje så fort han gjentar det som han fikk skriftlig advarsel for eller gjør noe annet graverende som kan være en direkte grunn til oppsigelse. Sørg ALLTID for å skrive protokoll rett etter drøftelsemøte.  Begge parter leser igjennom og signerer. Det står ikke noe om hvor lang tid du skal bruke på å vurdere om du skal si opp den ansatte eller ikke etter møtet. Mitt råd er å bruke en dag før du gir beskjed, uavhengig om du er sikker eller ikke, slik at du ikke blir beskyldt for å ha forutbestemt valget ditt.

Jeg har gått igjennom endel drøftelsemøter opp igjennom og de har aldri vært like, men en ting har jeg vært helt bevisst på; Jeg har alltid vist respekt for det medmenneske som har sittet foran meg. Jeg har likevel hatt flere utfall med oppsigelser enn at de har fått en ny sjanse. Slik mener jeg det også skal være, siden dette er det siste stadiet før oppsigelse. De som fikk en ny sjanse, våknet opp i tide og viste en vilje til endring. Da er det vinn-vinn for begge partner. En oppsigelse kan noen ganger også ha et godt utfall. Veldig få ser det der og da, men når de får tenkt seg om og må lukke døren bak seg, så er de tvunget til å se framover og se andre løsninger. Jeg har opplevd å få takk mer enn engang fordi jeg hjalp dem videre, og fordi de innså at de sannsynligvis aldri hadde valgt å si opp selv og med det hadde gått glipp av jobben som passet bedre for dem. Det føles alltid godt når jeg har klart å stå i tøffe beslutninger som viser seg rett i ettertid. 

Vi er heldigvis ikke som amerikanerne som sparker sine ansatte på dagen og kommer unna med det, men jeg vil påstå at vi ledere kunne vært enda mer frempå, være enda mer tydelige på hva vi forventer av våre ansatte, spesielt før ansettelse, under intervjuer når vi ennå har muligheten til å "skille klinten fra hveten". Jeg kom til "dekket bord" og måtte jobbe med en andel av ansatte som jeg selv ikke ville ha valgt, så prosessen med skriftlige advarsler og drøftelsemøter ble jeg raskt kjent med. Jeg skjønte fort at skulle vi klare å bygge god bedriftkultur, så måtte jeg være rivende god på å finne riktige ansatte til å erstatte de som måtte gå. Å jobbe forebyggende er en viktig lederegenskap for at du skal slippe å bruke for mye tid på å rette opp i dine egne feil. Før eller siden gjør vi feil og da er det å "gjøre" som blir viktig. Stå for feilene, ta eierskap og gjør det som må gjøres for å rette dem opp igjen! 

 

 

 

 

Hva driver deg? Beveger du deg til noe eller fra noe?

Mange av oss er ikke klar over hva som faktisk driver oss eller setter spørsmålstegn på hvorfor vi gjør det vi gjør. Vi lar oss lede i ulike retninger og ender opp med å gå i en evig sirkel. "Been here, done that". Noen som kjenner seg igjen? Fordi jeg har jobbet med meg selv i mange år og mine utfordringer, så er jeg oppmerksom på hva som driver meg. Trygghet har vært en stor grunn. Forutsigbarhet er en annen. Det opprettholder min eksistens og jeg har sikkerhet når dette er på plass. Hva var det da som motiverte meg til å forlate en trygg og godt betalt lederjobb? Det er stikk motsatt av trygghet og forutsigbarhet når det gjelder økonomi, og som er en av de viktige grunnpilarene i livet mitt. Var det noe jeg beveget meg fra eller noe jeg beveget meg til? Hva fikk meg til å ta det store hoppet? 

"I have a dream" sa Martin Luther King. Jeg hadde også en drøm, i mange år...og en dag, så skjønte jeg at den drømmen ville kun være en drøm til jeg gikk av med pensjon...hvis jeg ikke tok steget for å virkeliggjøre den. Hvem ville jeg være? Hva ville jeg kunne fortelle meg selv som 70 åring om hvilke spor jeg har satt og ville bli husket for? All etterutdanning, alle seminarene...til ingen nytte. Det var da jeg våknet og bestemte meg. I alle år trodde jeg at jeg var en person som beveget med til noe, at min indre drivkraft var å gå i retning av det jeg ville ha. Jeg skjønner nå at det som tidligere har stoppet meg fra å virkeliggjøre min drøm, var tryggheten og forutsigbarhet og at det jeg har beveget meg fra var usikkerhet, ubehageligheter og uvissheter. Det har vært lett og meningsfylt for meg å lære, utvikle meg og jobbe med å øke bevissthetsnivået. Drømmen om å starte opp som ledercoach og være egen bedriftseier har vært ekte og levende i mange år, men årene gikk og det var kun ennå en drøm.

Ikke lenger, heldigvis! Jeg har gjort drømmen til virkelighet og har valgt det utrygge og usikre. Det er en blanding av skrekkblandet fryd, men jeg angrer ikke en dag på valget. Nå kan jeg bli 70, se meg tilbake og se på alle sporene som jeg gleder meg til å sette!

En leders ansvar

For tre år siden begynte jeg å skrive på min egen bok med tittelen " En leders ansvar". Etter mange år med lederskap, satt jeg med et stort behov for å dele mine inntrykk og tanker rundt dette store emnet. Jeg har gjennom hele mitt liv hatt et glødende engasjement i å se mennesket. Hver og en av oss er unike, vi har alle noe helt spesielt å tilby. Jeg skjønte tidlig at jeg måtte lede meg selv, hvis ikke ville det være noen andre som gjorde det, for det er alltid noen der ute som vet hva som er best for deg. Nettopp det gjør meg ydmyk. Ydmyk for andre sin modell av verden og at vi møter hverandre med hver vår virkelighet, et farget kart som vi selv har fargelagt ut fra våre egne erfaringer gjennom flere år. Jeg vet ikke hva som er best for deg, heldigvis!

En god leder for meg, er en som viser vei gjennom å være den beste utgaven av seg selv, går først og har integritet. En som har en evne til å skape tillit og respekt for hverandre. En som er modig, som tør å utfordre. En som er opptatt av å lytte, se hele bildet og som har forståelse av tiden, hva som er viktig og når man må handle. Jeg kan si mye mer, jeg kan egentlig ta helt av....for jeg er i overkant engasjert i dette emnet! Alt i alt, så mener jeg, at det bunner ut i dette: Å forstå hvordan å jobbe med mennesker. Har de tillit til deg som leder, så følger de deg...så enkelt, men likevel så vanskelig.

Her er et lite utdrag fra boken: 

"En leders ansvar er å ta gode valg, ikke være perfekt. En god leder står støtt i motgang og er mild i medgang. En god leder ser sine medmennesker, lar de blomstre på egne premisser og gleder seg over framgangen.  En god leder bygger opp, deler sin visdom, gir og bygger tillit. Lederen har en klar visjon, klare mål og strategier. En mentor som aldri gir opp. Der andre ser problemer, ser lederen muligheter. Der andre pakker sammen, bygger lederen et nytt hus. Lederen har et beundringsverdig pågangsmot, smittende entusiasme, en vilje til å feile og reise seg igjen. Lederen har mot til å ta valg og bærer konsekvensene på sine skuldre. Lederen  innrømmer sine svakheter, tåler kritikk og kaller det feedback. Lederen er et menneske som villig lar seg teste for å styrke integriteten og personligheten, vet at det vil gjøre han/ henne sterkere og mer rustet for det neste som måtte komme. En leder er skapt for å vokse og gi.

Inniblant kan lederen gå seg vill. Miste fotfeste, ta dårlige avgjørelser eller utsette dem. Begge gir konsekvenser. Noen ganger går lederen inn i en dårlig avgjørelse med åpne øyene, helt frivillig, til tross for at de røde varsellampene lyser og blinker febrilsk: STOPP! Lederen ser noe bak, som ingen andre ser. Lederen tør å tape, for seieren er stor hvis den blir vunnet! Det vågale regnestykke som aldri får to streker under svaret, bare uendelighet, alltid et nytt tall. Lederen går i kne, gir nesten opp, ser lyset igjen, tar opp kampen, har fornyet tro gang på gang, tenker at « det som ikke knekker meg, gjør meg sterkere». Krummer nakken, klar til kamp mot de indre demonene som hvisker at dette kan være feil spor. En bitteliten indre stemme kjemper seg fram, vinner nok en gang. Optimisten ser det andre ikke ser. Inspirasjonen  sprenger på, vil ut av fangenskapet, lyse og spre sine solstråler, gi håp og glede. Lederen våger å tro på denne stemmen, om og om igjen."

Om boken noen gang kommer ut, er usikkert, men den har hjulpet meg til å få uttrykt alle mine inntrykk på veien i mitt lederskap.