På vei inn i heisen ser jeg på romnøkkelen. 926. Det er i 9’ende etasje! Jeg glemte å be om et rom lenger ned! Skal jeg gå tilbake til resepsjonen og be om et nytt rom eller skal jeg satse på at jeg håndterer det som måtte komme? Jeg velger det siste. På vei oppover i heisen observerer jeg nummeret på etasjene etter hvert som jeg farer forbi. For en uke siden våknet jeg av brannalarmen kl. 4:45 på samme hotell i 8.etasje. Hvor lenge den hadde varslet vet jeg ikke, men jeg sov tungt for jeg husker ennå lyden av uling i det fjerne. Alvoret slo innover meg når jeg oppdaget at jeg var sistemann ut. Ikke sikkert jeg er like heldig neste gang. Hvor sannsynlig er det at det kan skje to ganger på en uke? Jeg minnes den svenske gjesteskuespilleren til Skavlan. Når han stiller spørsmålet om hun ikke er redd for å bli slått ned av naturfenomenet en gang til, så kontrer hun med historien om amerikaneren som ble slått ned av lynet fem ganger. Det kan jo skje hvis man er like uheldig som den stakkars mannen.
Jeg kikker ut av vinduet, observerer veien. 9 etasjer ned. Bilene rusher forbi med høy fart. Jeg trekker for gardinene, åpner trillekofferten og henter fram toalettsakene. Søren heller. Tannkrem! Utrolig hva man klarer å hente ut av en tube tannpasta når man er desperat nok. Jeg rigger jeg meg opp med dyner og puter i senga og slår meg til ro med en nyanskaffet bok.
5:12 våkner jeg, lys våken. Puh, ingen brannalarm denne gang. Jeg går på do, drikker litt vann og tuller meg inn i dynen igjen. Lyden av biler som suser forbi og tanker som spinner fra gårsdagen bok tar oppmerksomheten min. Dagen har startet.
Dusjen vasker vekk resten av natten. En siste skvis tannpasta legger seg på tannbørsten og jeg priser meg lykkelig for at jeg kan pusse tennene like ivrig som kvelden før. Jeg smiler litt av meg selv når jeg legger den optimistisk tilbake i toalettmappen. Med hodet full av tanker åpner jeg PC’en og lar fingrene leke over tastaturet. I dag skal jeg lage en ny artikkel.
Etter en times tid gir magen beskjed om at det er det tid for frokost. Heisen stopper på 8.etasje. En kvinne kommer inn. Nok en stopp på 7.etasje, en mann kommer inn. Alle står i hvert sitt hjørne, alle ser ned. Det slår meg hvor mye Covid-19 har forårsaket av avstand og frykt. Med ett tar panikken tak i meg. Jeg holder pusten. En velkjent voksende og ulmende hoste skal hvert øyeblikk skremme vettet av de to som er sperret inne. Ingen steder å løpe. Jeg kjemper og kremter og ber til Gud om å få slippe å utsette både meg selv og dem for dette. For sent. Fordi jeg har stresset med å holde hosten tilbake, kommer det ti ganger sterkere enn ønsket. Jeg prøver å beklage meg, men får ikke frem et eneste ord. Jeg kjenner bringa og halsen snøre seg sammen. Døra går endelig opp. De løper ut av heisen. Jeg løper også, i motsatt retning og håper på at ingen står der så jeg får hostet meg ferdig. Jeg hoster fortsatt og løper ned i kjelleren og lander på stille toalett. Der får jeg sitte i ro og fred. Hosten gir seg, jeg tørker tårene og manner meg opp til å møte verden og deres mistenkelige blikk.
Jeg er ikke sjuk, jeg har ikke Covid-19, men jeg hoster og har gjort det lenge. Det har vært sånn siden i vinter. Først litt hoste på nettene og så hoste på dagen, spesielt når jeg hadde snakket mye. Når jeg tenker etter, så kan jeg huske at jeg også av og til tidligere har måttet avslutte telefonsamtaler og løpe ut av møter fordi jeg fikk hostekuler da jeg prøvde å holde det tilbake. Denne våren og sommeren har vært ekstra ille. Det har vært som å ha en influensa med bronkitt som aldri tar slutt. Etter rolige løpeturer ble jeg liggende utslått på sofaen, tom for krefter. Jeg måtte til og med innstille venneturer i frykt for at jeg skulle hoste og «smitte» noen. Folk sa til meg at jeg måtte teste meg for Covid-19. Jeg visste at det ikke var tilfelle, men jeg var rådvill på alt annet. Håpet var at det snart skulle gi seg.
Jeg elsker akupunktur og gleder meg til hver time jeg har hos Aina i Notodden Akupunktur og Helseklinikk. Jeg sier at jeg skal på ladebenken. Uansett hvordan formen og tilstanden min er så har hun en egen evne til å forstå, tolke symptomer og hjelpe. Første fredagen i september ligger jeg på benken full av nåler. Noen av dem satt i for å hjelpe mot hoste. Det er stille og fredelig, rolig musikk fyller rommet mens jeg glir inn og ut av søvnen. Brått våkner jeg. Hoster og hoster. Aina kommer løpende inn og retter meg opp. Det roer seg. Hun skjønner hva jeg sliter med, mistenker at jeg kan ha et høyt histamin nivå i kroppen. Hun anbefaler å prøve en kur med histamindempende medisiner. Jeg hiver i meg en tablett med Telfast før leggetid og sover uavbrutt gjennom natten. Etter flere måneder med nattehoste så var det en himmelsk følelse. Jeg kunne nesten ikke tro at løsningen var så nær og så enkel.
Boken jeg leste i går «Sannheten om allergi og eksem» er en fagbok skrevet av allergispesialist Bente Krane Kvenshagen. Hun har forsket og jobbet med allergiske sykdommer i snart 30 år og har doktorgrad i matallergi hos barn. Etter 200 lettleste sider fikk jeg omsider bekreftet det jeg allerede visste. Det er fullt mulig å ha allergi selv om testen viser negativt på allergitester på legekontoret. Hvis du kjenner at du får allergiske symptomer, så kan du ha noe som er mindre kjent og som heter cellemediert allergi. Denne allergien er det ingen tester for og den baseres på hva pasientene selv forklarer hva de sliter med av symptomer. Nær halvparten av oss har allergi. Bjørkepollenallergi er svært vanlig i Norge.
Motsatt kan det også være for de som slår ut positivt på allergitestene. De trenger ikke være allergiske selv om de har fått påvist at kroppen lager IgE-antistoffer. Dette gjøres gjennom prikktesting eller blodprøver. Mer enn halvparten av dem som har en positiv allergitest, har ingen allergi. Kroppen har klart å lage andre antistoffer som binder til seg IgE-antistoffene og som stopper deres ødeleggende reaksjoner. For å ha en allergisk sykdom, så må du også ha fysiske plager ved kontakt med det allergifremkallende stoffet. Et godt eksempel er hvis du kan ligge i gresset og nyte late sommerdager til tross for at testen slår ut positivt på gresspollenallergi. Da har du ikke gresspollenallergi. Reagerer du med rennende øyne når du ligger i gresset, så er det ikke noe tvil.
Første gangen jeg merket at jeg reagerte på bjørkepollen var etter en lengre periode med bihulebetennelse våren i 2004. Det ga seg ikke før ut i juni. Slik holdt det på hver vår til jeg til slutt ble tipset om å ta en allergitablett. Det virket. Siden har jeg tatt Telfast og har innimellom prøvd å la være, men får raskt symptomer igjen. Ettersom jeg ble eldre startet sesongen allerede i februar på or og hassel. Allergispesialisten kan fortelle at det er ganske vanlig å utvikle flere allergier når kroppen først er i gang. Jeg gikk og testet meg for 3 år siden og det slo negativt ut. Litt forvirret lurte jeg på om jeg kunne være hypokonder, men etter å ha tatt en vurdering på antall sykedager i min karriere, så kunne jeg slå meg til ro med at det ikke er tilfelle.
For å sjekke om allergiene kanskje kunne ha gitt seg, så vurderte jeg å la være å ta allergitabletter i år. Som tenkt, så gjort. Istedenfor å holde histaminnivået i sjakk, så lot jeg det få full utfoldelse. Premien var en helseslakk sommer, hostegaranterte netter og pinlige hostekuler i kundemøter og på offentlige arenaer. Så hvorfor hostet jeg i heisen i dag? Jeg hadde holdt opp med tabletter i tre dager. Tanken var helt sikkert god. Jeg tenkte at nå som det ikke er pollen i lufta og jeg nettopp har gjennomført en liten kur, så kan jeg sikkert ta en liten pause fra allergitablettene. Etter dagens pinlige opplevelse har jeg nå konkludert med at jeg elsker allergitabletter og den følelsen de gir meg når jeg kan stå ubekymret i heisen helt til niende etasje og sove hele natten igjennom.