Det ble stille idet jeg hørte ordene mine kaste seg begeistret ut av munnen. Kjente fjes stopper opp, ansiktene lyser av nysgjerrige og avventende blikk. Vi står i gangen på Heddal Ungdomsskole. Storefri er over. Nok engang har vi kommet oss igjennom diverse beinkrok. Magemusklene er ennå støle etter mye latter og gøy. Venninner og kompiser står samlet foran meg og venter spent på den hysteriske morsomme vitsen jeg nettopp har lovet. Dette kan umulig gå galt, tenker jeg, vitsen er bankers. Å høre på flinke vitsefortellere er veldig gøy. Tanken hadde streifet meg mange ganger. Jeg hadde også lyst til å begeistre dem. Se kroppene riste av latter og nyte den herlige skrallende lyden som fylte gangene.

Stemningen var til å ta og føle på. Munnen åpner seg og ut ramler ordene. Jeg hører stemmen vri seg av smerte i det den serverer poenget før vitsen er ferdig. I et stille sekund oppdager jeg fiaskoen og prøver å ro meg ut av det. Latteren er i gang og de krøller seg sammen av glede. Det var ikke akkurat dette jeg så for meg, men jeg ler med. Hodet mitt spinner av frustrasjon og forvirring, hva skjedde?

Det var første og siste gangen jeg fortalte en vits i plenum. Jeg bestemte meg da for at jeg var verdens dårligste vitseforteller og at jeg aldri noen gang mer skulle fortelle en vits foran andre.

Av alt vi er redd for her i verden er det en ting som kommer helt øverst: å snakke offentlig. Undersøkelser viser faktisk at vi har mer angst for å holde en tale enn for å dø.

Så hva skjedde med vitsen? Jeg var ikke forberedt, jeg kunne den ikke godt nok. Da jeg hørte den for første gang, lo jeg godt langt ned i magen. Den var fortsatte å være hysterisk morsom inni hodet mitt, men tanker og ord er to forskjellige ting. Ordene som lå så klart som stille vann, ramlet ut i feil rekkefølge. Jeg fokuserte så sterkt på poenget at jeg glemte å ha en strategi på hvordan fortelle vitsen. Gode vitsefortellere skynder seg ikke igjennom for å fortelle poenget! De koser seg med historien allerede fra start av, trer gjerne på seg en fortellerstemme, kanskje til og med på dialekt og forteller den med innlevelse og engasjement. Komisk nok så er jeg samboer med en glad og dyktig vitseforteller. Han er min mentor og jeg er like imponert hver gang han trollbinder sitt publikum.

Så hvordan ta publikum med storm og begeistring? Er det i det hele tatt for alle å tale offentlig? Har du noen gang kjent på at det hadde vært fint å kunne holde en tale for en eller flere som betyr veldig mye for deg, men så vegrer du deg på grunn av frykt for at stemmen svikter eller du ikke får stablet ordene riktig? Du er ikke alene. Hjernen vår styres mer av følelser enn av logikk. Føler vi oss utrygge, sendes det signaler til reptilhjernen at her er det «fare på ferde». Arbeidshukommelsen faller som stein og jernteppet er et faktum.

I fakta som kan leses om reptilhjernen, så ligger den øverst i nakken, i overgangen mellom hals og hode. Den har fått navnet sitt fordi den ligner hjernen hos kaldblodige reptiler. Reptilhjernen styrer våre instinktive funksjoner som pustemønster, hjerterytme og andre deler at kroppen som kan kobles inn som automatiske overlevelsesfunksjoner. Den får oss til å reagere når vi føler oss truet, hjelpeløse, stresset, følelsesmessig "overkjørt", ved intellektuelle angrep, mangel på respekt, knappe tidsfrister osv. Den kan være nyttig som overlevelsesfunksjon i en vanskelig hverdag, men lite gunstig for læring ettersom den kobler ut de to andre hjernene, storhjernen og mellomhjernen og dermed hele hjernens totale evne til å ta imot informasjon, løse problemer, være kreativ og fantasirik, tenke logisk, rasjonelt og analytisk. Når arbeidshukommelsen fungerer normalt, så har den evnen til å takle mellom 5 og 7 inntrykk om gangen, men med aktivering av reptilhjernen reduseres denne til ett eller maks to inntrykk om gangen og blokkerer resten. Så ikke rart at vi er engstelige.

Ingen er født som en god taler. Selv om så mange som 70-80% av alle mennesker har skrekk for å tale foran et publikum, så er det mulig å lære seg enkle grep og overvinne den store frykten og tale dersom du ønsker det. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse at det å kjenne seg trygg på scenen er noe av hemmeligheten for å bli en god taler. Får du sommerfugler i magen selv om du føler deg trygg? Helt sikkert. Det kan til og med være sunt å kjenne på sommerfugler for det skjerper sansene dine. Kunsten er å ikke la de bli til skrekkelige flaggermus som skremmer vettet av både deg og publikum.

Trygghet får du gjennom gode forberedelser og god kunnskap på det du skal formidle og prate om. I tillegg er det godt å ha noe verktøy på hva du skal gjøre når du kjenner at reptilhjernen slår til med overlevelsesinstinktet.

Min datter fikk møte sitt talemonster da hun gikk i 8.klasse. Hun var lettere irritert og bjeffet så fort jeg spurte om oppgaven, hellig overbevist at jeg ikke kunne hjelpe. Elevene hadde fått i oppgave å fremføre et lite foredrag foran hele klassen. I første foreldremøte fikk vi vite at dette var en stille klasse og at lærerne sleit med å få i gang diskusjoner og engasjement. Mennesker er flokkdyr. Starten på ungdomstiden kan oppleves som voldsom med sammensetning av ny klasse, nye ansikter og søken etter å finne flokken sin. I tillegg gjør hormonene sitt. De agerer høyst udefinert og i ulikt tempo. Over sommeren har kanskje kameraten din fått mørkere stemme, vokst 8 cm mer og har antydning til bart mens du ennå synger rent når du nynner og leter etter det første hårstrået under armen.

Hadde hun i det minste vært interessert i det hun skulle snakke om. Ikke nok med at de hadde fått en oppgave alle hatet, men de måtte i tillegg øve på oppgaven i påskeferien. Skikkelig dårlig gjort at læreren skulle ødelegge den også! Helt umotivert kom hun og ba meg om hjelp og helt umotivert satt hun og lyttet. På en skala fra 1 til 10 hvor en var helt umotivert, så var hun på minus en. Prøv å lære en ungdom som ikke har motivasjon! Et ord feil og jeg kjente revesaksa klemme over beinet. Jeg satset på «less is more» og kom med to enkle råd: Bli trygg på innholdet, vit hva du skal prate om og finn motivasjon til å komme i gang. Hvordan var hennes bilde nå på hvordan det ville være å stå fremfor klassen å tale? Husk at følelser følger tanker. Så hva fokuserte hun på? Så hun for seg at hun stotret med ordene mens klassen satt musestille og kikket ut av vinduet, så ville det gjerne bli sånn. Jeg ba henne se for seg siste håndballkamp hvor hun scoret det siste avgjørende målet og alle reiste seg i ekstase med hendene i været. Jubelen og lettelsen over å ha vunnet. Gleden som spredde seg i kroppen. Jeg ba henne beskrive hva hun så, hørte og følte. Kroppsspråket fortalte meg at hun var tilbake i hallen. Hun kjente nok en gang på mestringen, lettelsen og følelsen av ferdigstillelse og seier. Så våknet hun: Det er ikke det samme! Og gikk opp på rommet sitt.

Etter å ha irritert seg ferdig, så skjønte hun at hun at hun ikke hadde så mange valg. Det ville være verre å komme uforberedt enn å feile. Hun brukte tiden i ferien godt. Jeg hørte ikke noe mer før hun kom hjem etter skolen en dag og fortalte at det gikk veldig bra og at hun faktisk ikke synes det var så ille. Innsatsen og viljen hun la i arbeidet første gang, gjorde henne rustet til å gjennomføre mange senere foredrag. Hun hadde laget seg noen verktøy hvor hun hentet fram følelsen av mestring fra områder som hun mestret fra før av og lagde seg strategier som funket. En av strategiene var at hun hadde bestemt seg for hvem hun skulle feste blikket på slik at hun kunne kjenne seg trygg, bestevenninnene som ville at hun skulle lykkes. Monsteret var beseiret en gang for alle.

For min del så har jeg holdt min del av avtalen med å ikke belemre andre med mine dårlige skills på vitser. Jeg har lært meg at det er fullt mulig å elske å holde seminarer og foredrag selv om vitsefortelling ikke er min sterkeste side.