Sommeren er på hell, varmen har mistet sitt grep og høsten banker snart på døren. Nettene blir lengre og solen er ikke like ivrig. Helt greit egentlig, det er en tid for alt.
Jeg har lest gjennom innleggene på bloggen min som om jeg leste de for første gang, med nysgjerrighet. Åtte måneder har gått siden siste gang jeg skrev. I mitt nyttårsforsett lovet jeg meg selv å lytte mer. Har jeg gjort det? Med fare for å bli for subjektiv; Ja, jeg mener at jeg har det. Når jeg har følt et behov for å prate, har jeg stilt nok et spørsmål og lyttet enda mer. Å lytte har blitt min nye følgesvenn. Jeg liker det. Hva har det gitt meg? Gitt andre rundt meg?
Jeg kan ikke svare for de rundt meg, men for meg har det gitt meg en ro. Ikke måtte tenke på hva jeg skal si når de jeg snakker med er ferdige, ikke trenge å avbryte fordi jeg selv er så ivrig med å snakke og si det jeg skal si før jeg glemmer det, ikke måtte komme opp med svar eller ha meninger om alt. Jeg har fått en frihet til å velge, snakke til rett tid og på rett sted. Helt greit egentlig, liker det.
Hva har jeg blitt enda mer oppmerksom på? Kroppsspråket og måten vi kommuniserer på. De små tegnene som vi tolker helt ubevisst og språket vi bruker. Vi mennesker har en egen evne til å kunne motta masse informasjon. Gjennom oppveksten og i vårt voksne liv har vi lært oss å filtrere informasjonen slik at den enkelt kan bli lagret i minnet vårt til senere bruk. Vi ankrer følelsene informasjonen gir oss og lærer kroppen hva disse betyr slik at kroppen kan varsle oss for farer og beskytte oss. Vi tolker språket gjennom utelatelser, tankelesning og generaliseringer. På den måten kan jeg tolke det jeg ser og det som blir sagt helt annerledes enn det den andre faktisk sier og mener. Er det rart at kommunikasjon er vanskelig og lett å mistolke?
Hvordan kan vi vite hva den andre faktisk sier og mener? Hva kan vi gjøre? Et godt råd er å stille åpne spørsmål så ofte du kan! Spørsmål som begynner med hv…hva, hvor, hvilken, hvem, hvordan. Selv om jeg har jobbet mye med dette, så kjenner jeg på behovet på å sette mennesker jeg møter i bås. Litt tryggere med engang liksom. Helt til jeg oppdager at jeg generaliserer; "Fordi han kjører Nissan Leaf, så stemmer han sikkert Venstre". Da nullstiller meg og stiller flere spørsmål. Jeg minner meg selv på at vi er så uendelig mye mer enn det vi tror vi er. Blir glad bare ved tanken! Glad blir sikkert han fyren som kjører Nissan Leaf også, for så vidt jeg vet, så er han en bonde ifra Telemark som har lånt bilen i fra en kompis i Asker.
Snart et halvt århundre bak meg, så velger jeg å tro at jeg er litt klokere og mer bevisst. Kanskje også mer modig og uredd enn for åtte måneder siden. Siden jeg ikke har hatt behov for å prate hele tiden, så har det gitt meg mer rom for observasjon, læring og refleksjon. Akk ja; dess mer jeg lærer, dess mer skjønner jeg at jeg har mye igjen å lære! Helt greit egentlig, tar utfordringen!